Etterbehandling av eksos Problemer forklart: En fullstendig oversikt

Hvordan det fungerer: Etterbehandling av eksos

Katalysatoren sitter nedstrøms eksosmanifolden og fungerer som den aktive reaktoren i eksosetterbehandlingskjeden, og omdanner giftige biprodukter fra forbrenningen til miljøvennlige gasser. Den rå eksosen kommer først inn i en beholder av rustfritt stål som inneholder et keramisk eller metallisk honeycomb-substrat med tusenvis av parallelle kanaler som er belagt med et aluminiumoksid-vaskbelegg med stor overflate. Denne washcoaten inneholder nanoskopiske partikler av edelmetallkatalysatorer - vanligvis platina, palladium og rhodium - som gir reaksjonssteder samtidig som de forblir kjemisk uforandret. I bensin- og flexfuel-motorer fungerer enheten som en treveiskatalysator. I en støkiometrisk blanding adsorberes hydrokarboner og karbonmonoksid på platina-palladium-sidene, hvor gitteroksygen oksiderer dem til karbondioksid og vann. Samtidig bidrar rhodium til reduksjon av nitrogenoksider, noe som frigjør frie nitrogenmolekyler. Diesel-, hybrid- og hydrogenmotorer har ofte en oksidasjonskatalysator oppstrøms; her akselererer platina oksidasjonen av hydrokarboner og karbonmonoksid, noe som genererer ekstra varme for å aktivere nedstrøms partikkel- eller selektivkatalytiske reduksjonselementer. Massestrømmen, temperaturen og oksygeninnholdet i eksosen overvåkes kontinuerlig av sensorer oppstrøms og nedstrøms. Motorstyringsenheten reagerer ved å trimme drivstoffet, justere resirkuleringen av eksosgassen eller aktivere elektriske varmeovner for å holde katalysatorsteinene innenfor "light-off"-vinduet på 250-900 °C, der konverteringen overstiger 95 prosent. Eksosstrømmen styres av diffusorkjegler som maksimerer oppholdstiden uten å skape mottrykk. Gjennom denne styrte sekvensen gjør katalysatoren det mulig for moderne forbrennings-, hybrid- og elbiler med forlenget rekkevidde å oppfylle strenge globale utslippskrav samtidig som ytelse og drivstofføkonomi bevares.